Till början
Heisnekteren (Hissvägraren, norska)
Synopsis:
Detta manus är en översättning till norska från 2008 av Bengt Ahlfors pjäs Hissvägraren. Översättning av Knut Walle.
Detta manus är en översättning till norska från 2008 av Bengt Ahlfors pjäs Hissvägraren. Översättning av Knut Walle.
Utdrag:
En ensom mann, født 12. november 1929 kommer inn med manuskriptet i hånden, blar i det, betrakter tilskuerne en stund, og sier:
Problemet med monolog er at man må forestille seg en motspiller. Som ikke finnes. Noen som lytter, selv om han ikke sier noe. Hvorfor skulle man ellers snakke? Jeg snakker selvfølgelig til dere nå, men dere er jo ikke med i historien min. Så hvem snakker jeg egentlig med?
1.
HUNDEN
Før snakket jeg med en hund, Kafka. En korthåret terrier, uten særlig fin stamtavle, men med godt humør og intelligent.
Han var veldig god til å lytte, og til å forstå meg.. Skal vi ta en tur i parken? Javisst, logret halen. Skulle det smake med litt leverpølse!
Gjett om! logret hele hunden.
Det er klart at når jeg fortalte ham om filmer jeg hadde sett, eller bøker jeg hadde lest, så var det vel en eller annen nyanse som gikk over hodet på ham, men det forstyrret ikke konversasjonen vår. Han lyttet like tålmodig for det.
Jeg leste faktisk for ham i blandt. Han var spesielt begeistret for dikt, bare de ikke var
for lange, og helst måtte de rime.
Når man har hund treffer man dessuten andre mennesker, som også har hund, og som man kan snakke med, i parken for eksempel. Først sier man noe om hundene og etterpå kan man snakke om hva som helst. Hvis man ikke har hund, da er det vanskeligere å begynne å prate med fremmede mennesker, det kan lett bli misforståelser, pinlig.
Kafka ble 11 år gammel og så ble han tunghørt. Det gikk like bra å snakke med ham for det, han forsto meg like godt som før, selv om han ikke hørt noe. Han hørte ikke bilene heller. Så en dag ruste han rett over Mechelingatan, mot rødt lys og .... Han hadde fått springe fritt på gravlunden, jeg gikk i egne tanker og merket det ikke før.... Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv. Han døde i armene mine, der på gaten, og jeg lovet ham at jeg aldri skulle skaffe meg noen ny hund. Det er 16 år siden.
Siden da vet jeg ikke riktig hvem jeg skal snakke med om sånt som har hendt meg. Å
snakke med en død hund, det går ikke. En død kone kunne ha gått an, men det har jeg ikke.
Jeg har aldri vært gift, det ble bare sånn.... Og så er jeg ikke typen til å prate med potteplantene, det er kanskje en mer kvinnelig vane, ikke vet jeg. Dessuten har jeg ingen potteplanter heller.
Men jeg fortsetter å prate, selv om jeg ikke vet hvem jeg prater med. Kanskje prater jeg med Enok.
En ensom mann, født 12. november 1929 kommer inn med manuskriptet i hånden, blar i det, betrakter tilskuerne en stund, og sier:
Problemet med monolog er at man må forestille seg en motspiller. Som ikke finnes. Noen som lytter, selv om han ikke sier noe. Hvorfor skulle man ellers snakke? Jeg snakker selvfølgelig til dere nå, men dere er jo ikke med i historien min. Så hvem snakker jeg egentlig med?
1.
HUNDEN
Før snakket jeg med en hund, Kafka. En korthåret terrier, uten særlig fin stamtavle, men med godt humør og intelligent.
Han var veldig god til å lytte, og til å forstå meg.. Skal vi ta en tur i parken? Javisst, logret halen. Skulle det smake med litt leverpølse!
Gjett om! logret hele hunden.
Det er klart at når jeg fortalte ham om filmer jeg hadde sett, eller bøker jeg hadde lest, så var det vel en eller annen nyanse som gikk over hodet på ham, men det forstyrret ikke konversasjonen vår. Han lyttet like tålmodig for det.
Jeg leste faktisk for ham i blandt. Han var spesielt begeistret for dikt, bare de ikke var
for lange, og helst måtte de rime.
Når man har hund treffer man dessuten andre mennesker, som også har hund, og som man kan snakke med, i parken for eksempel. Først sier man noe om hundene og etterpå kan man snakke om hva som helst. Hvis man ikke har hund, da er det vanskeligere å begynne å prate med fremmede mennesker, det kan lett bli misforståelser, pinlig.
Kafka ble 11 år gammel og så ble han tunghørt. Det gikk like bra å snakke med ham for det, han forsto meg like godt som før, selv om han ikke hørt noe. Han hørte ikke bilene heller. Så en dag ruste han rett over Mechelingatan, mot rødt lys og .... Han hadde fått springe fritt på gravlunden, jeg gikk i egne tanker og merket det ikke før.... Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv. Han døde i armene mine, der på gaten, og jeg lovet ham at jeg aldri skulle skaffe meg noen ny hund. Det er 16 år siden.
Siden da vet jeg ikke riktig hvem jeg skal snakke med om sånt som har hendt meg. Å
snakke med en død hund, det går ikke. En død kone kunne ha gått an, men det har jeg ikke.
Jeg har aldri vært gift, det ble bare sånn.... Og så er jeg ikke typen til å prate med potteplantene, det er kanskje en mer kvinnelig vane, ikke vet jeg. Dessuten har jeg ingen potteplanter heller.
Men jeg fortsetter å prate, selv om jeg ikke vet hvem jeg prater med. Kanskje prater jeg med Enok.
Antal roller:
min. 1
max. 1
min. 1
max. 1
Roller:
Hissvägraren
Hissvägraren
Rättigheter och kontaktuppgifter:
Rättigheterna handhas av dramatikern, som nås per e-post på bengt.ahlfors(at)comedia.inet.fi
Rättigheterna handhas av dramatikern, som nås per e-post på bengt.ahlfors(at)comedia.inet.fi